Robuste organisasjoner. Hvordan jobbe med sikkerhet på risikofylte arbeidsplasser gjennom de ansatte?

Det finnes arbeidsplasser som jobber i høy grad av risiko men som likevel klarer å holde antall uønskede hendelser lave. Dette er virksomheter innen eksempelvis petroleum, kjernekraft og flytrafikk og kalles robuste organisasjoner. Hvordan klarer de å jobbe i høyrisikofylte omgivelser og likevel ha så få antall ulykker?

En av de mest kjente teoriene innen robuste organisasjoner (eller high reliability organizations ofte forkortet «HRO») er utviklet av Weick og Sutcliffe (2007) som hevder at det kan være de ansattes fokus og oppmerksomhet på arbeidsplassen som er en grunnleggende årsak. De peker på fem oppmerksomhetsprinsipper det kan se ut som om de ansatte behersker bedre her enn ved arbeidsplasser som i større grad opplever uønskede hendelser. De tre første prinsippene involverer organisasjonenes evne til å komme uventede hendelser i forkjøpet, og de to siste går mer på organisasjonenes evne til å håndtere de uventede hendelsene.

1) Er opptatt av småfeil
Med dette menes at de håndterer småfeil og forsømmelser som et symptom på at noe kan være galt i en større sammenheng og vil derfor ikke bare avfeie de. De tas på alvor fordi man vet at mange små feil samtidig ofte er det som fører til storulykker (Reason, 1997).

2) Unngår overforenklinger
I og med at det ligger i menneskets natur å forenkle er dette noe man må jobbe aktivt med. Jo mer kreativ man er på hva som kan skje av ulike scenarier, jo større mulighet er det for å ha tenkt gjennom, og dermed være bedre forberedt på situasjoner som kan oppstå. De jobber derfor aktivt mot å skape mer komplette og nyanserte bilder av de situasjonene de står overfor. De ser på det å ha ulike syn og skepsis i situasjoner som en styrke de utnytter for å få mest mulig informasjon bak beslutninger som tas.

3) Er sensitiv til pågående operasjoner
De er oppmerksomme på det som foregår i frontlinjen hvor selve arbeidet utføres og har fokus på situasjonsforståelse for de som jobber der. Når de som utfører jobben har inngående situasjonsforståelse kan de ta gode beslutninger og justeringer for å unngå feil. Dette innebærer også at organisasjonene har oppmerksomhet på å ha gode relasjoner de ansatte i mellom på grunn av viktigheten av å kommunisere på en god måte.

4) Er engasjert i robusthet
Robuste organisasjoner er klar over at systemet deres ikke er perfekt. Dette er årsaken til at de ansatte utfyller egne antakelser, lærer av feil, kompliserer egne persepsjoner med fokus på robusthet. Organisasjonene er dermed dynamiske og anser seg aldri utlært eller hviler på laurbær om en kjent hendelse er avverget. Organisasjonene utvikler evner til å oppdage, beherske feil i en risikofylt kontekst og komme tilbake i vanlig gjenge igjen og starte samme prosess på ny.

5) Er fleksible med tanke på de ansattes kompetanse
I og med at organisasjonene er opptatt av å få frem ulike syn og skepsis har de også fokus på at de ansatte kommer fra ulike bakgrunner. Dette gir et bredt spekter av kompetanse på flere nivåer. Organisasjonene unngår rigide hierarkier som er spesielt sårbare for feil og jobber for å få beslutningstakingen gjort på riktig nivå, gjerne der selve jobben utføres. Når en eventuell uønsket situasjon oppstår har de mulighet til å velge ansatte som har den beste kompetansen til akkurat den konteksten. Merk at ansiennitet ikke er ensbetydende med best erfaring og kompetanse.

(Bilde fra: memes.com)

Referanser:

Reason, J. (1997). Human Error. Cambridge: Cambridge University Press.

Weick, K. & Sutcliffe, K. (2007). Managing the unexpected. Resilient performance in an age of uncertainty. Jossey-Bass: San Fransisco.

Risikotoleranse. Er den ulik for de voksne ansatte og barna i barnehager?

Tenk om jeg som sikkerhetsforsker i arbeidslivet skulle gått ut i media og sagt: «La de gå på en smell. Det lærer de av. Det herder de for senere utfordringer» (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4034511.ece), eller: «Ta diskusjonen med arbeidsplassen, er en brukket fot greit?» (http://byavisa.no/2013/06/05/risikofylt-lek-hindrer-skader/) . Dette ville vel knapt være en diskusjon sett fra et HMS-perspektiv i arbeidslivet. Det ville vært fokus på å jobbe for at den foten forblir ubrukket for å hindre unødig belastning både på arbeidstaker og arbeidsgiver samtidig som arbeidsoppgavene utføres tilfredsstillende. Jeg tror man må lete lenge etter noen som anser en kalkulert risiko uten sikkerhetstiltak for å brekke armer og bein som tilfredsstillende HMS-arbeid på en arbeidsplass i dag (http://www.arbeidstilsynet.no/fakta.html?tid=207426).

Så hvorfor kommer disse spørsmålene opp når det gjelder barn i barnehage?

Har barn større nytte av å klatre høyt uten sele eller annen beskyttelse enn voksne? Ville det være akseptabelt at en voksen jobber på samme høyder uten sikkerhetsutstyr? Vil eksempelvis en snekker lære bedre eller gjøre jobben bedre ved å jobbe i høyden usikret? Hvor mange ganger sin egen høyde skal man falle for å lære? Og hva skal man lære av det som man ikke kan lære ved å klatre mindre risikofylt? Og nei, jeg sier ikke at barna ikke skal få klatre i trær. Jeg sier at man som voksen må være tilstede og tilse at det skjer uten at barnet utsettes for unødig risiko som eksempelvis å klatre faretruende høyt. Man skal utføre oppgavene med fokus og oppmerksomhet på sikkerhet.

Lærer barn av redsel og smerte som jo en brukket fot innebærer? Hva lærer de av å gå på en smell? Ifølge barnepsykolog Magne Raundalen, lite (http://www.dagsavisen.no/nye-inntrykk/ettertanke/foreldrenes-forsvarer/). Når man skal lære seg motorisk ferdighet innen idrett for eksempel er det så vidt meg bekjent læring gjennom å utøve ferdighetene på det nivået man er på, oppleve mestringsfølelse og så bli utfordret videre når man er klare for det. Det gir en positiv opplevelse rundt den fysiske utfordringen for barnet.  De blir flinkere og sterkere uten nødvendigvis å skade seg. Og når de skal utføre noe hvor de kan lande hardt er ofte treningsarenaen utstyrt med matter eller tjukkaser. Joda jeg vet skader forekommer. Uhell kan skje. Skrubbsår og blåflekker må man regne med. Spørsmålet er bare hvor på skalaen risikotoleransen bør ligge. Barn bør ikke utsettes for unødig risiko.

Gjennom mitt arbeid innen psykologi og sikkerhet er jeg klar over at mennesker gjør feil som kan føre til skader. Det er menneskelig å feile. Om du er interessert i god litteratur rundt dette temaet vil jeg eksempelvis anbefale Reasons bok fra 1997, Human Error. Jeg vet også at verden er full av risiko og at det ikke er risikofritt å leve. Hvis du er interessert i dette temaet kan jeg eksempelvis anbefale Perrows bok fra 1999, Normal accident theory samt Weick og Sutcliffe sin bok fra 2007, Managing the unexpected. Videre vet jeg at arbeidsoppgavene må utføres. Selv risikofylt arbeid som offshore borearbeid eller å manøvrere et fly må utføres.  Det er i tillegg fokus på at dyktige arbeidstakere ikke skal pakkes inn i bomull ved eksempelvis å la teknologien overta arbeidet. Selv i arbeidsmiljøloven fra 1977 av var det fokus på de psykologiske jobbkrav med Einar Thorsrud i spissen, for å unngå at mennesker ikke utvikler seg på jobben. Mennesket trenger å bruke seg selv både fysisk og psykisk. Der er det ingen forskjell på voksne og barn.

Barn, som voksne, lærer best i trygge omgivelser med gode veiledere. Jeg ønsker meg de samme prinsipper for trygghet i barnehage som vi har for trygghet i arbeidslivet for de voksne.