Tenk om jeg som sikkerhetsforsker i arbeidslivet skulle gått ut i media og sagt: «La de gå på en smell. Det lærer de av. Det herder de for senere utfordringer» (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4034511.ece), eller: «Ta diskusjonen med arbeidsplassen, er en brukket fot greit?» (http://byavisa.no/2013/06/05/risikofylt-lek-hindrer-skader/) . Dette ville vel knapt være en diskusjon sett fra et HMS-perspektiv i arbeidslivet. Det ville vært fokus på å jobbe for at den foten forblir ubrukket for å hindre unødig belastning både på arbeidstaker og arbeidsgiver samtidig som arbeidsoppgavene utføres tilfredsstillende. Jeg tror man må lete lenge etter noen som anser en kalkulert risiko uten sikkerhetstiltak for å brekke armer og bein som tilfredsstillende HMS-arbeid på en arbeidsplass i dag (http://www.arbeidstilsynet.no/fakta.html?tid=207426).
Har barn større nytte av å klatre høyt uten sele eller annen
beskyttelse enn voksne? Ville det være akseptabelt at en voksen jobber på samme
høyder uten sikkerhetsutstyr? Vil eksempelvis en snekker lære bedre eller gjøre
jobben bedre ved å jobbe i høyden usikret? Hvor mange ganger sin egen høyde
skal man falle for å lære? Og hva skal man lære av det som man ikke kan lære
ved å klatre mindre risikofylt? Og nei, jeg sier ikke at barna ikke skal få
klatre i trær. Jeg sier at man som voksen må være tilstede og tilse at det
skjer uten at barnet utsettes for unødig risiko som eksempelvis å klatre
faretruende høyt. Man skal utføre oppgavene med fokus og oppmerksomhet på
sikkerhet.
Lærer barn av redsel og smerte som jo en brukket fot
innebærer? Hva lærer de av å gå på en smell? Ifølge barnepsykolog Magne
Raundalen, lite (http://www.dagsavisen.no/nye-inntrykk/ettertanke/foreldrenes-forsvarer/).
Når man skal lære seg motorisk ferdighet innen idrett for eksempel er det så
vidt meg bekjent læring gjennom å utøve ferdighetene på det nivået man er på,
oppleve mestringsfølelse og så bli utfordret videre når man er klare for det.
Det gir en positiv opplevelse rundt den fysiske utfordringen for barnet. De blir flinkere og sterkere uten
nødvendigvis å skade seg. Og når de skal utføre noe hvor de kan lande hardt er
ofte treningsarenaen utstyrt med matter eller tjukkaser. Joda jeg vet skader
forekommer. Uhell kan skje. Skrubbsår og blåflekker må man regne med.
Spørsmålet er bare hvor på skalaen risikotoleransen bør ligge. Barn bør ikke
utsettes for unødig risiko.
Gjennom mitt arbeid innen psykologi og sikkerhet er jeg klar
over at mennesker gjør feil som kan føre til skader. Det er menneskelig å
feile. Om du er interessert i god litteratur rundt dette temaet vil jeg
eksempelvis anbefale Reasons bok fra 1997, Human Error. Jeg vet også at verden
er full av risiko og at det ikke er risikofritt å leve. Hvis du er interessert
i dette temaet kan jeg eksempelvis anbefale Perrows bok fra 1999, Normal
accident theory samt Weick og Sutcliffe sin bok fra 2007, Managing the
unexpected. Videre vet jeg at arbeidsoppgavene må utføres. Selv risikofylt
arbeid som offshore borearbeid eller å manøvrere et fly må utføres. Det er i tillegg fokus på at dyktige
arbeidstakere ikke skal pakkes inn i bomull ved eksempelvis å la teknologien
overta arbeidet. Selv i arbeidsmiljøloven fra 1977 av var det fokus på de
psykologiske jobbkrav med Einar Thorsrud i spissen, for å unngå at mennesker
ikke utvikler seg på jobben. Mennesket trenger å bruke seg selv både fysisk og
psykisk. Der er det ingen forskjell på voksne og barn.
Barn, som voksne, lærer best i trygge omgivelser med gode
veiledere. Jeg ønsker meg de samme prinsipper for trygghet i barnehage som vi
har for trygghet i arbeidslivet for de voksne.
